Takksigelse

Å bli 60 år er dritt. Alt går treigere. Man hører dårligere, ser dårligere. Og handlekraften svikter, noe som er grunnen til at jeg står her nå og ikke sitter gjemt bak ei trerot i Alvdal med noe mer i koppen enn kaffe. Dette er glatt den dagen jeg har sett minst fram til på lang tid.

Å bli 60 er en alvorlig sak av mange grunner. For å si det med Arne And så er "Livet kun en periode man skal overleve" og 60-årsdagen markerer starten på den siste av fem 15-årsperioder som en gjennomsnittlig mann kan regne med å overleve i dette landet.

Det starter med 15 år med å gnage seg ut av kokongen ut i den virkelige verden man ikke aner det fnatt av. Så fortsetter det med femten år der man svimer rundt i jakten på en retning og noen faste holde punkter i tilværelsen, en periode der minnene fra vesentlig deler er svært vage og der det eksistensielle spørsmålet i ettertid er "Var jeg der? Hadde jeg det gøy?". Og ikke alt som sitter igjen av minner er det grunn til å være stolt av. Men på tross av ganske mye, så kommer man ut av denne perioden med å være noe som ligner "å være etablert", - med kjerring og unger, med hus og huslån, og med jobb og faste månedlige innbetalinger på lønnskontoen.

I begynnelsen av den tredje femtenårsperioden ble jeg trukket inn i dragsuget rundt det som den gang ble kalt EDB-senteret. Av grunner som fortsatt er noe uklare. Ikke hadde jeg relevant utdanning. Ikke hadde jeg relevant arbeidserfaring. Ikke hadde jeg et dusin års ansiennitet i Realistforeningen. Første gang jeg var på fest i RF-kjeller'n var EDB-senterets julebord i 1984 der innholdet i flaska med hjemmelagd etikett forsvant raskere enn en snøball smelter i helvete. Og det var ikke fordi dørvaktene konfiskerte medbrakt i døra og tømte det i rennestenen.

Jeg startet altså den tredje femtenårsperioden med å få fast jobb på USIT. Og jeg har takket min skaper mange ganger for at tilfeldighetenes spill førte meg hit. Det skyldes først og fremst folka som var der da jeg begynte (og alle de folka som har kommet hit i åra etterpå har gjort at jeg ble har). Og det var rett folk til rett tid. Det var ei tid der vi surret rundt i noe som mest lignet på veiløse landskap. Vi visste at vi brøt nytt land, vi visste at her vil det komme vesentlig virksomhet, men vi visste lite av hva, hvordan og hvorfor. Vi var definitivt ute i grenselandet mot det ukjente.

I 45-årsalderen har de fleste ristet det meste sånn noenlunde på plass og fått tilværelsen i passe vater. Noen får angst av det og må ut på dristige utflukter for å kjenne at de lever, andre får angst og innser at det er det ikke noe å gjøre med og lener seg litt bakover å ta dagene som de kommer. Sånn var det også her. USIT var blitt USIT og hele den perioden har en stor del av dere vært med på. Det har vært år med et voldsomt kreativt driv kombinert med masse bestrebelser for å få satt ting i system og få ting til å tikke og gå på stødig vis. Denne kombinasjonen har resultert i at IT er blitt drivverket som får universitetet til å tikke og gå, - og det på en måte som ikke bare vi, men også mange utenfor våre egne rekker er stolt av.

Å fylle 60 innebærer at man går inn i en periode der man står overfor noe som ligner sterkt på de største utfordringene man står overfor i livet. Det skjer i en alder da omstillingskraft og endringsvilje er på det laveste. Når man er 60 er endringer dritt og fri vilje ikke lenger del av vokabularet som forbindes med endringer. Allikevel, - jeg ønsker å være med noen år til, selv om dette kommer til å være år som endrer og utvikler USIT og IT på universitetet og andre steder i minst like stor grad som i årene som har gått. Samtidig takker jeg for alt jeg har fått være med på og alle jeg er blitt kjent med i de årene som har gått. For meg har det vært en rik stund, - langt rikere enn det en enkel gutt fra landet kan forvente. Mange takk.